Norges demokrati i det nye århundret

I takt med økende sentralisering og innskrenkede muligheter til å påvirke samfunnet vi lever i, er det behov for å utvikle nye demokratiske rettigheter. Dagens demokrati bør forutsette ytringsfrihet for alle, og ytringsfrihet for alle har først mening når alle har en reell mulighet til å nå ut uten å være dømt til å forsvinne i mediebildet dominert av stadig færre og større mediekonsern. Fortsetter vi å behandle ytringsfriheten utelukkende som fravær av straff overfor den som ytrer seg, kan det i seg selv være en del av en pågående svekking av ytringsfriheten.

Ytringsfrihetskommisjonen foreslo en grunnlovfestet plikt for staten å legge til rette for ytringsfriheten:

Ytringsfrihet vil i følge dette bety anledning til å formidle eget budskap, altså en positiv rett til ytringsfrihet. Det er å håpe at lovforslaget følges opp. I et moderne samfunn, med alt innen IKT, vil ytringsfrihet som positiv rett, være overkommelig og riktig. Ytringsfrihetskommisjonen skreiv:

Kommisjonens begrunnelse var at ytringsfriheten må sees i forhold til offentlighetsprinsippene, forvaltning, skole, bibliotek, høyere utdanning, forlag, medier, eierskapstilsynet, minoriteters rettigheter, ulike støtteordninger og andre former for kultur- og utdanningspolitikk. Lovene som regulerer dette ”pålegger det offentlige plikter som positivt er med på å verne ytringsfriheten”.[2] Blant annet er etablering av åpne høringer, høringsinstanser, forvaltningslovens krav til utredning, informasjon og forhåndsvarsling m.v., nye former for rettssikkerhet som styrker borgeren i å ”ta del i varetakelsen av offentlige anliggender”.[3] I særdeleshet er ordlyden klar i Europarådets Rammekonvensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter, ratifisert av Norge 17. mars 1999, art. 9, 3. ledd, 2. setning:

Foruten å gi minoritetsgrupper og andre en positiv rett til ytringsfrihet, påpekte kommisjonen behovet for at nevnte reguleringer, konvensjoner og lover trenger en grunnlovsmessig forankring.[5]

Den 21. mai 1999 ble FNs menneskerettighetskonvensjon om sivile og politiske rettigheter av 1966 (SP) inkorporert i norsk lov. Denne bygger på den franske menneskerettighetserklæringen av 1789, som i 1958 ble tatt inn i den franske grunnloven.[6] Forfatningsrådet, som er den fremste grunnlovstolkeren i Frankrike, har siden 1970 anvendt menneskerettighetserklæringen av 1789, hvilket gir et indirekte grunnlag til tolkninger av SP. Ytringsfriheten er gitt i dens artikkel 11 (tilsvarer SP art. 19-2), og ut fra denne har Forfatningsrådet fastslått at ”pluralisme” er et formål av ”konstitusjonell verdi”. Pluralisme må således sikres fordi ”den frie kommunikasjonen av tanker og meninger ikke kan bli effektiv hvis publikum ikke har tilgang til et tilstrekkelig antall publikasjoner av ulik tendens og karakter.” Rådet inntar audiovisuell kommunikasjon i dette mangfoldet.[7]

For at infrastrukturkravet hos staten om å ”legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale ikke bare blir en politisk erklæring, er det nødvendig å forstå omfanget av statens forpliktelser. Hvor omfattende skal mangfoldet være eller hvordan skal dette sikres? Skal anledning til å komme ut med eget budskap gjelde for ett medium, de viktigste mediene eller det uttrykksmidlet borgerne selv velger?

Tilretteleggingen av ytringsfriheten kan – i hvert fall i første omgang, og i all beskjedenhet – begrenses til ett medium. Det mediet som i dag fremstår som det viktigste å tilrettelegge for reell ytringsfrihet, er fjernsynet. Lederen for EUs 6. rammeprogram, Philippe Busquin, har proklamert at fjernsyn blir medium nr. 1 for spredning av informasjon i EU.[8] Fjernsynet er mediet svært mange nordmenn vil sette svært stor pris på å kunne bidra med eget innhold. Her kan Stortinget som 25. april 2002 besluttet at staten skal ”legge til rette” for en åpen fjernsynskanal, være retningsgivende. En tilrettelegging i fjernsynsmediet vil gi størst gevinst i forhold til den nødvendige innsatsen. Stortinget har truffet en beslutning, det trengs ikke nye utredninger eller reguleringer, og Norges åpne fjernsynskanal, Åpen kanal, finnes allerede. Fjernsynskanalen blir åpen slik at alle kan bidra med eget innhold uavhengig betalingsevne og bosted. Kanalen er laget for en omfattende samhandling hvor allmennheten kan delta i ”den store samtalen” med egne betraktninger og overveielser på tema som opptar oss. Om et par år går den over framtidens digitalt jordbundne fjernsynsnett til alle husstander med fjernsyn, slik Stortinget har anvist. En slik reell ytringsfrihet vil bli svært godt mottatt, øke samfunnsdeltakelsen og, ikke minst, utgjøre en begrenset og overkommelige forpliktelse for staten.[9] I driftsmidler dreier det seg om mindre enn en promille av kringkastingsavgiften, kr. 3,5 millioner/år.

Slike kanaler er vanlig i Vest-Europa og i andre land vi sammenligner oss med. Med disse som forbilde er Norges Åpen kanal laget. Foruten å fremme reell ytringsfrihet og deltakende demokrati er Åpen kanal Norges ikke-kommersielle produsenters interesseforening. Foreningen skal sikre en rettferdig fordeling av sendeflaten samt tilrettelegge infrastruktur for landsdekkende videoinnsamling og kringkasting. Deltakerne står selv for produksjon, redaktøransvar og innlevering. Deretter bringes innholdet ut på luft til det ganske land. I dag sender Åpen kanal over universitetene og høgskolenes datastamnett, UNINETT. Det er Forsknings- og universitetsmiljøet som så langt har implementert teknologien i Åpen kanal. Blant produsentene på Åpen kanal er det aktører fra filmbransjen, høgskoler, universiteter, student-TV’er, medieverksteder, Amnesty, Noregs Mållag, Utviklingsfondet, Norges fredsråd og en rekke andre NGOer.[10]

Straks borgeren får en sjanse til å bli hørt, vil samfunnsengasjement øke og med den deltakelsen og bidragene til den offentlige samtalen. Hun/han kan engasjere seg i vår tids vansker og muligheter i et større felleskap av fagfolk, lekfolk, politikere og andre samfunnsengasjerte, unge som eldre. Jürgen Habermas, John Rawls, John Dewey, Jean-Jacques Rousseau m. fl. hevder at utvikling av moral forutsetter samfunnsdeltakelse og grunnleggende rettigheter. Kanskje har disse tenkerne rett. Og kanskje har vi virkemiddelet like foran oss – Åpen kanal – et konsept tilpasset ytringsfrihetskommisjonens lovforslag, 6. ledd hvor omfanget og statens forpliktelser enkelt kan fastsettes. Dermed kan positiv ytringsfrihet og den allmenne ytringsmuligheten naturlig komme inn i videreutviklingen av vårt moderne demokrati på tilsvarende vis allmenn stemmerett gjorde for hundre år siden.