Ytringsfrihet og Åpen kanal

av Ola Tellesbø. Trykt i Transformator, sommer 2002.

Leverer du en kronikk til Dagbladet har over 20 andre levert samme dag. Med betydelige overlapp, samme tall for VG og Aftenposten samt innlegg til mindre aviser, kan det være 40 kronikker som ønskes trykt hver dag. Kanskje innholdet i ¼ av disse kommer ut på en eller annen måte og ¼ faller fra med rimelighet? Da gjenstår 20 gode, men vraka kronikker.

Lider leseren under dette? I liten grad, kanskje et utelatt innlegg ville ha påvirket livet til noen få, gitt verdifulle opplysninger eller skapt omfattende ordskifte. Én ting er imidlertid langt viktigere. Skal vi i det hele tatt føle noe for samfunnet og folkestyret, må det nytte å delta. Med begrenset tilgang til mediene, uteblir allmenn deltakelse og kanskje det viktigste middelet for utvidet forståelse og opplevelse av samfunnet. Vår erfaring og forståelse må telle. Betyr ikke vår stemme noen ting, holder vi heller kjeft. Uten følelse av påvirknings- eller tilslutningsmulighet, vedkommer ikke demokratiet oss. Et skille oppstår. På let etter annen tilfredstillelse fjerner vi oss fra samfunnet og folkestyret. Selvutvikling, karrieren, utseendet, ensomheten, depresjonen og så videre, kan ta over for noe, men byttet er sjelden forutsett eller ønsket.

Flere i vår kultur hevder sågar at den forvillede horden (the bewildered herd) får finne seg i dette. Et skille mellom mottakere (spectators) og utøvende elite (the specialized class) anses hensiktsmessig. Info-industriens "public relations" kan tjene til å beskytte hopen fra egne feilbedømmelser.

Uten å utdype dette synet, skal jeg heller framstille noen strømninger fra opplysningstiden. Den beste formen for utvikling og innsikt oppnås gjennom egenerfaring og deltakelse. Utdanning burde være å delta i det øvrige samfunnet og få noe til å gro av egen kraft framfor påfylling av meninger. Dette virker innlysende men det dreier det seg dog om noe mer enn heimstadlære, sløyd og samtidshistorie.

Handlekraft, egenverdi og innsikt oppnås først og fremst gjennom egeninnsats på det vi liker, mestrer og føler andre har nytte av. I pedagogikken – som for staten – er det rammene som legger til rette for den beste utviklingen. Viktig for både egenutviklingen, men også for å gli inn i samfunnet, er gode modeller, kjærlighet og godt nærmiljø. For å oppleve dette må vi selv være samfunnsdeltakere. Det er ingen tilfeldighet at Rousseau utga Samfunnspakten og Emilie, eller om oppdragelsen samme år (1762) og at Platons bok Staten handler om oppdragelse.

Deltakelse i folkestyret fordrer adgang til ordet. Uten denne adgangen, ingen virkelig ytringsfrihet. Altså, uten virkelig ytringsfrihet, heller ingen deltakelse. Ingen deltakelse, ingen (egen-)dannelse eller utvikling.

Noam Chomsky, en av nåtidens fremste dissidenter og beundrer av John Dewey, betviler at demokrati kan læres. Det må oppleves. Han skriver:

For Dewey og Chomsky må deltakelsen føles frivillig. Dagens skole når ikke helt opp til dette. Kanskje heller ikke arbeidsplassen. Begrepet "lønnsslaveri" er siden tidlig på 1800-tallet brukt i USA om ufrivilligheten og fordummelsen lønnsarbeid medfører. Den forvillede hordenflokken fødes ikke. Den lages. Framfor å være umyndiggjort og bli meddelt behov, må vi skape våre egne liv, understreker Ivan Illich. Et meningsfullt liv skapes på et selvstendig grunnlag.

Hvordan skape dette grunnlaget som er oppbyggende for den enkelte? Svaret ser ut til å dreie seg om likeverd og allmenn deltakelse. Det utøvende, skapende mennesket trives godt i samfunnsdebatten forutsatt at adgangen til tilhørere er god. Egeninnsats og grundighet kan vi alle pålegges, men så må den verdsettes. For franske opplysningstenkere var allmenn deltakelse en forutsetning for folkestyret. Jean-Jacques Rousseau, som kanskje gikk dypest til verks og gjenstår tidløs, hevdet sågar at representativt demokrati og partivelde var ødeleggende fordi enhver på selvstendig grunnlag må delta til enhver tid i lovdannelsen. Folkeforsamlingene må skje ofte og gå på rundgang byene mellom for å sikre jevn deltakelse og unngå maktansamling til et sted. Lover med grundighet og allmenngyldig verdi, vil sikre oppslutningen som atter fremmer bedre lover.

I følge Arne Næss har det ikke foregått noe skikkelig ordskifte om folkestyre siden opplysningstiden. Kanskje noe er på gang nå? Ytringsfrihetskommisjonens arbeid med Grunnlovens § 100, møtte sterke innvendinger fra ulikt hold. Tanken om likeverd, at hver stemme teller likt, at alle må ha samme mulighet til å delta i samfunnsdebatten og lignende, kom dårlig fram. Sannhetssøken var mest vektlagt. I kommisjonens utredning står ordet "sannhet-" omkring 143 ganger, mens "delta-" og "ytringsmulighet" nevnes henholdsvis omkring 49 og 40 ganger. "Sannhet" speiler på mange måter viktigheten av å "danne". "Delta" og "ytringsmulighet" speiler på mange måter det utøvende, myndige mennesket "som underveis danner seg selv" – for øvrig mer i tråd med nåtidens, teoretiske pedagogikk.

I mediameldingen "I ytringsfrihetens tjeneste" (St.melding 57, 2000-2001) to år etterpå, er forholdet snudd. "sannhet-" nevnes 7 ganger. "delta-" og "ytringsmulighet" nevnes 12 og 21 ganger. Når Stortinget nylig behandlet meldingen, var ordet sannhet utelatt. "delta-" gjengikk 16 ganger og "ytringsmulighet" 3.

Ingen mener at sannhetssøken har blitt mindre viktig, men forståelsen av ytringsfrihet og demokrati er utvidet. Fjorårets lave valgdeltakelse, økende overnasjonal styring, manges misnøye med denne, nye terrorlover og lignende, trekker alle i samme retning; ytringsfrihet og folkestyret er på dagsorden.

Når så våre folkevalgte samholder ytringsfrihet og deltakelse, setter de fingeren på et av de kraftigste virkemidlene for et levedyktig folkestyre. I en tid med store brytninger, både innen- og utenlands, trenger samfunnet deltakelse fra alle som søker ansvar og bevissthet.

"Et fungerende demokrati krever en befolkning som kan delta fritt i meningsutveksling om politikk og andre samfunnsspørsmål"; innleder mediameldingen som konkluderer at "det må være et statlig ansvar å legge til rette for ytringsfrihet og offentlig debatt i samfunnet …" – for øvrig noe som også ytringsfrihetskommisjonen og Stortinget understreket. "Markedet", selv om det er nåtidens ideal, sikrer ikke lik mulighet for ytringsfrihet. På Stortinget var i særdeleshet Olemic Thommessen (Høyre) klar i sin tale: "…ettersom ny teknologi … kan åpne for flere kanaler og dermed et større mangfold i eteren …vil vi også peke på betydningen av at lokale aktører, livssynskanaler og andre ideelt baserte kanaler får tilgang til sendekapasitet, gratis eller til meget lave priser."

Arenaen for samfunnsdebatten flyttes, og vilkårene for ytringsfrihet trenger ettersyn. Når Stortinget behandlet mediameldingen, ble følgelig kringkasting et hovedanliggende. Ytringsfrihet må gjelde i mediet med størst gjennomslagskraft. Innhold og stil må kunne være gitt av et mangfold av deltakere. Åpen kanal er et steg i riktig retning.

Samtidig fortsetter ordskiftet om ytringsfrihet. Stortinget skal behandle anti-terrorloven, allmennkringkastingsrollen og ytringsfrihetskommisjonens lovforslag. Førstnevnte kan utgjøre et tilbakeslag. Utvidet rom for avlytting vil kunne misbrukes til meningsovervåking. Senkes takhøyden, begrenses meningsutvekslingen og det frie ord. Det er ikke noe nytt at en demokratisk legning fordrer et utfordrende, eksistensielt valg hvor man yter sine motstandere respekt og lik behandling og mulighet. Det er likevel godt at vi blir minnet om dette. Demokratiet er vi alle best tjent med, men det koster overbærenhet. Alle skal slippe til. I Åpen kanal er norsk lov og redaktørplakaten førende. Måten å hjelpe samfunnet videre, er gjennom egen deltakelse samtidig som vi unner våre motstander samme rettigheter.

Framfor ensidig kulturpåtrykk, dreier Åpen kanal seg om fordelt mediamakt allmennheten seg i mellom. Det dreier seg om et mangfold hvor meningsdannelsen kan utvikles i et større, levende – og landsdekkende – fellesskap. Viktige ordskifter om fred, verdenshandel, lokal selvbestemmelse, forurensning, ytringsfrihet, med mer vil holde fram lenge etter de er "salgbare".

Enkelte deltakere vil tenke seertall. Andre vil være glad til for å slippe til og sørge for kunst-, fag- og dybdeprogrammer. Kanskje noen får 100.000 seere. Det forventede er snarere 5000. Åpen kanal vil ikke selv måle seertall. Mye viktigere, slik som for kronikkforfatteren, er at vi kan reise oss og melde tilbake til medborgere hva slags meningsytring vi alle ble utsatt for og komme med motmeninger, utfyllende opplysninger og utelatte saker.

Ingen liker å føle seg pådyttet meninger uten å kunne svare. Det passer fjernsynsprodusenter å være fornøyelsesrettet og meningsløse. Men ved alvorlige motsetninger, og når standpunkt tas og meninger formidles, brukes ofte levende bilder for å gi et skinn av uhildet ståsted. Likevel uteblir viktige sammenhenger. Andre, særskilt rettledende, opplysninger må kunne nå ut til flertallet av første sendings mottakere.

Bidragsytere i Åpen kanal vil i hovedsak være budskapsstyrt. Pengestyrt produksjon er utelukket fra kanalen. Det meste av stoffet vil være saksrettet mens en del vil være hendelsesrettet. I en avis er forholdet omvendt. En avisskribent omtaler heller ikke en sak av lidenskap, men fordi vedkommende fikk i oppgave å gjøre det. Aviser er ikke bare lønns- og pengestyrt, men også eierstyrt da det er å forvente at eierne ansetter redaktører ut fra politisk ståsted. Et mangfold av aviser kan gi en rimelig utjevning av disse forholdene. Hvis derimot mediene er samlet på få hender, eller visse eiere går igjen i de fleste avisene, utgjør avisene og øvrige medier – selv samlet sett – ikke noen bredde. Mye tyder på at mulighetene for fri meningsdannelse innsnevres.

Mer papir og flere kanaler bøter ikke på dette. Kun radikalt demokrati hvor alle kan bidra gjennom egen deltakelse og ansvar, kan øke mangfoldet i mediene. Ordet må eies av den som ytrer seg.

Det at ordet er forbeholdt få, skyldes ikke at allmennheten jevnt over er dumme. Det er omvendt. Enveistalen fordummer. I en individualisert kultur uten samfunn dyrker individet seg selv uten fortjeneste. Først taper individene hverandre og etter hvert seg selv.

Befolkningen står ikke for nyhetene eller aktualitetsprogrammene. Allmennhetens meninger taper overfor et mye mer slagkraftig, men samtidig ensidig kulturpåtrykk. Samfunnsdeltakelsen opphører og ubetydelighetens ubehag vokser uten at forbruk og godstol strekker til.

Staten ønsker å snu denne utviklingen. Åpen kanal skal være en ytringsfrihetskanal som bringer vårt folkestyre videre. Våre folkevalgte har løftet bevisstheten om folkestyre og ytringsfrihet til et nivå i overensstemmelse med samfunnsvitenskapen og i særdeleshet teoretisk pedagogikk. Den beste læring – ja, selv dannelse – skjer for mennesket når det utøver, skaper og samhandler.

I et virkelig folkestyre er staten oss alle. Ingen andre. Ingen utenfor. Det er langt frem. For Åpen kanal er begynnelsen å ivareta mange av stemmene utelatt i dagens mediebilde. Hvis det er en "allmenn, opplyst befolkning" vi jobber for, må vi kanskje først gå et steg tilbake. Innsikt fordrer deltakelse. Deltakelsen får vi gjennom god ytringsmulighet der samfunnsdebatten pågår.